Barn sulter seg ikke i hjæl!

– Han må ha Nugatti, det er det eneste han spiser.

– Han bare må ha Nugatti, ellers spiser han ikke!

– Hvis han ikke får Nugatti VIL han ikke spise!

Jeg har hørt dette noen ganger, og vet at disse foreldrene har dårlig samvittighet i bøtter og spann. De sier disse setningene før noen kommer med bekymrede kommentarer om prinsen eller prinsessens kosthold.

Når det er sagt er det for meg en sannhet for meg at fortvilte foreldre har mye makt, de setter standarden for fellesskapsmøter. Får noen unger Nugatti, så må jo alle få det. Jeg hører om unger som bare spiser nugattibrødskiver og pølser. I verdens rikeste land.

Jeg vet at foreldre som gir ungene sine sjokoladebrødskiver, kjeks, og sjokoladefrokostblandinger som daglig kosthold elsker sine barn like mye som jeg elsker mine. Foreldre gjør det de tenker er best for sine barn.

Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet. Men jeg skulle ønske jeg kunne gi noen litt mer mot til å ta noen avgjørelser som er upopulære i starten, men avgjørende for en lang og god fremtid.

«Utfordringen med at barn får for mye sukker er er at det tar plassen for annen næringsrik mat. Barn spiser lite og da er det større krav til at maten de får i seg er næringsrik», sier Oddveig Fossdal Drøpping klinisk ernæringsfysiolog og spesialsist på barneernæring (Dagbladet 11.11.12)

Noen ganger lengter jeg tilbake til Ingrid Espelid Hovigs glansdager. Da alle bøyde under for sannhetene TVkokken prediket. Det var ikke noe å diskutere. Da jeg gikk på skolen var det ingen som hadde søte pålegg på brødskiva. Det var ikke lov, så da var det ingen som hadde det. Barna respekterte det, og foreldrene respekterte det. For frøken hadde sagt det. En slik uttalelse var det utenkelig å så mye som vurdere å trosse. Nå vil foreldre bestemme selv. Foreldre kjenner ungen sin best. Ingen skal få bestemme over min unge, ingen skal bestemme over meg!

Som enslig og barnløs sa folk til meg: – Bare vent til du får egne barn, det er helt annerledes enn å jobbe med andres barn. Jeg trodde på at det måtte være sånn at barn smakte på en ting, likte den ikke og så måtte jeg gi ungen noe nytt, som han kanskje heller ikke likte. Så skulle jeg rive meg i håret og klage til andre om kresne unger. Fordi de som snakket om barn og mat fortalte sånne historier.

I ettertid har jeg forstått at de som ikke har disse problemene snakker lite om det som går bra, for ikke å støte andre som sliter med barna og maten.

Før min førstefødte skulle begynne med fast føde gjorde jeg endel observasjoner. La merke til at noen barn spiste alt, noen hadde fin bordskikk og konverserte hyggelig. Jeg leste og leste og fant støtte og belegg for min tro på at barn må ha næringsrik mat, og at endel barn må smake mange ganger før de venner seg til mat.

Og at det også er kjærlighet å holde fast ved det man vet er viktig!

Jeg har lagt merke til at dette trekker stadig flere ernæringseksperter frem, og det er jeg skikkelig glad for. Det er viktig for foreldre med kresne barn å få oppmuntring, trøst og håp når barn skal lære seg å spise variert kost. Seksjonsoverlege I Helse Sør-Øst Samira Lekhal, sier:

«Smaksløkene må trenes. Vi må gjerne smake noe 10 til 15 ganger før vi liker det.» (Dagbladet lørdag 27. oktober 2012, s 29)

Når det gjelder barn og mat tror jeg på et fokus mot å oppmuntre foreldre til tro på at barn kan lære seg å like mat, venne seg til ukjent mat, og at det er de voksne som har ansvaret. Jesper Juul sier;

«Det er de voksne som har ansvaret for stemningen rundt bordet!»

Det betyr ikke at det er lett, det vet jeg av erfaring. Men det er verdt strevet. Og det går, selv om det er to skritt frem og ett tilbake, og noen ganger føles som ett skritt frem og tre tilbake.

Jeg tror det er viktig for barn å få anledning til å bli trygge på mat, på besøk, på restaurant og på reiser. At de kan spise seg mette på det de får servert, og at det  går greit selv om de ikke har smakt maten før. Alle spiser, da kan jeg spise også!

Det jeg har fått ut av lesing og samtaler er at barn ikke sulter seg til døde. De spiser det de får, kanskje ikke første gangen, men etterhvert. Barn trenger ikke så mye mat som vi voksne ofte tror, så det går greit å være litt småspist innimellom.

Min konklusjon som mamma og observatør er at barn ikke sulter seg ihjel, og at det er vi voksne som i hovedsak

BESTEMMER HVA SOM ER MATFILOSOFIEN I HUSET!

Hva synes du om Nugattiskiver med kakepynt som mat?

Jeg har skrevet mer om BARN OG MAT her.