Total harmoni og ballanse

Malt på 30-tallet

Disse maleriene av Piet Mondrian gir meg fullstendig harmoni. Særlig det øverste. Mondrians malerier har vært noen av mine største favoritter siden jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg fallt pladask og er fremdeles enig med meg selv om at dette er noe av det kuleste som finnes. Han har malt mange lerreter i denne stilen. En god del av dem har jeg sett rundt om på museer i Europa. Disse to så jeg nå senest i Paris. På Pompidou senteret – tegnet av samme arkitekt som nå har tegnet det nye Atsrup Fearnley Museet i Oslo – italienske Renzo Piano.

Skulle gjerne hatt et sånt maleri altså. Så er det vel bare å sette i gang og lage en kopi da. Hvor vanskelig kan det være liksom? Ja, for meg går nok ikke det. Jeg er ikke en sånn som bruker linjal annet enn i matematikk, så det ville blitt bare krøll.

Mondrian var inspirert av kubistene før første verdenskrig, da han studerte i Paris samtidig som Picasso og andre storheter levde og virket der. Han malte det jeg vil kalle fullstendig abstraksjon. Lengre unna naturlige former kommer man ikke. Likevel opplever jeg dette som helt harmonisk.

Mondrian created a style that he believed reflected the underlying eternal structure of existence.

Er denne kunsten noe for deg, eller synes du det er helt borti – (nå er det veldig fristende å bruke et uttrykk jeg digger, men som ikke er så pent:) gamperævva?