DA ALT JEG HADDE Å GI UNGEN MIN VAR EN SANG
Det var mange sterke følelser, men også mye takknemmelighet. For å bo i en velferdstat. Som betaler for et fire måneders sykehusopphold for barnet, og begge foreldrene. Med alvorlig sykt barn får begge foreldre full sykmelding. I tillegg til all medisinsk behandling fikk vi en hybel på Rikshospitalet, fantastisk mat til alle måltider, gratis parkering i 4 måneder, tilgang på vaskemaskin og dusj, fjernsyn.
Etter få dager kom en sosionom og snakket med oss. Hun fortalte oss at når foreldre opplever å få et alvorlig sykt barn ser de ofte at ett av to skjer: Enten så bringer dette foreldrene tettere sammen, eller så blir de sittende i her sin ende av korridoren uten å klare å snakke sammen. Hun var opptatt av at vi skulle kommunisere, ha det så bra vi kunne sammen. Vi fikk tilbud om samtale med psykolog, som vi tok i mot. Vi ble fulgt opp jevnlig.
Dette var vår måte å få barn på. Det var hektisk, det var mye oppmerksomhet, det var mange bekymrede mennesker rundt oss. Men for oss var det sånn det var.
Og det var bra at det var det første barnet. Hadde vi hatt et barn eller to fra før ville alt blitt mer komplisert. Det var bare oss to og babyen. Det eneste prosjektet vi hadde var å være med babyen, gi mat, stell, kos, sang og snakk – og få ham med oss hjem en dag.
Når man lever sånn så er det unntakstilstand i sjelen. Man tenker på et overordnet nivå. Store tanker, store følelser. Og man tenker man at man aldri mer kommer tíl å irritere seg over bagateller igjen, at man skal heve seg over det. Heldigvis sa en klok venninne til meg at det er på en annen konto. Det kommer til å skje. Og det hadde hun rett i!
Har du flere kontorer for følelser og engasjement?
Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!