 |
| Det er ikke smokken som er stor, det er babyen som er liten! Vesle ungen min – noen få dager gammel januar/februar 2002 |
Til trøst. For meg selv kanskje allermest. Og som den eneste inngangen til ham. For vi kunne ikke holde ham, bare holde forsiktig en hånd på ham inne i den varme kuvøsen. Jeg mistet melka, fikk litt tilbake og gav ham de dråpene jeg hadde. Han måtte ligge rolig. Til legene fant ut hva han slet med. Så jeg sang noen få ord av Lykkeliten, gråt, sang litt til med sviktende stemme, og så mere gråt. Det var mer gråt enn sang. Gråt av bekymring, takknemmelighet og rørthet.
Dagene var fylte av at babyen sov, skulle undersøkes, tas prøver av, mates med sonde, skiftes på. At vi skulle spise, berolige bekymrede slektninger, samtale med personalet og andre foreldre som vi ble kjent med. Dette var i 2002 på Neonatalavdelingen på Rikshospitalet. Alle de andre babyene var i alvorlige tilstander, noen også alt for tidlig fødte.
Det viste seg at det var hjerneblødning som gjorde at han gråt så han ristet. Da det var klart fikk vi holde ham. Etter 4 måneder fikk vi reise hjem, hele familien. Etter dette har alt gått veldig bra.
Så en dag i mai 2012 skulle jeg på en liten konsert med barn og ungdom. Der sto en jente på 15 år. Hun skulle synge Lykkeliten. Hun sang helt alene uten akkompanement. Så rent og nydelig og åpent. Og inni meg åpnet det seg noe jeg ikke kunne holde tilbake, gråt som bare kom.
ellens oase 
Så fint du skriver om noe vanskelig og vondt. Og så godt at det gikk bra.fin kveld til deg, Ellen!
LikerLiker
Tenker faktisk ikke på det som fælt, men det tror jeg jeg må skrive et innlegg om, så takk for tanken! Jepp, blir fint!
LikerLiker
kan ikke forestille meg hvor fælt det var den tiden, tiden dere ikke visste hvordan dette skulle gå. Så godt at det har gått så bra med ham 🙂 stor klem til deg også sees vi til helgen!Marianne
LikerLiker
Så bra at det gikk bra! Nå er han en stor og flott fyr – tida flyr!
LikerLiker
Sterkt. Rørende å lese. Man husker de stundene hvor en selv har hatt lignende følelser. De er så umistelige, de små!
LikerLiker
Dette var rørende å lese! Lykkeliten er en av de sangene jeg alltid blir tjukk i halsen av å synge, selv om jeg ikke har noen sånne sterke minner å forbinde med den. Klem fra KristinB 🙂
LikerLiker
Så fint Ellen,flott å dele:))
LikerLiker
Så fint Ellen,flott å dele:))
LikerLiker
Du skriver fantastisk godt.
LikerLiker