- Jeg synes det er slitsomt og kjedelig å forholde meg til mennesker som bare snakker om negative hendelser i sine egne, og andres liv
- Jeg blir nedtrykt av å lytte til negativt fokus som avsender ikke ser, eller ønsker noen løsninger på
- Jeg vil gjerne lytte og hjelpe til når noen har det vanskelig
- Jeg blir takknemmelig og stolt når noen betror meg dypere aspekt ved livene sine
- Jeg blir glad når folk forteller gladhistorier
- Jeg blir skeptisk og kjeder meg når folk kun snakker om hvor vellykkede livene deres er, hvor perfekte ekteskapene og barna deres er, og hvor gjennomtenkte og skråsikre de er på hele konseptet livet
For meg innebærer det å skrive en blogg på ingen måte noen forpliktelse til å melde fra om alle sider ved mitt liv, det gjør jeg heller ikke som privatperson. Jeg forteller og diskuterer med noen få dersom jeg har vanskeligheter eller bekymringer. Noen bekymringer er gyldige for mange, da kan temaet være egnet for både blogging og bred diskusjon i det virkelige liv.
Jeg mener at vi styrtrike nordmenn må skjerpe oss i forhold til den daglige sutringen for helt trivielle ting, som at avisa og etterbetaling av lønn kom litt seint, det skulle vært brøytet for lenge siden osv. Når man bor i provinsen er lokalavisa spekket med sånne agurknyheter. Det gjør noe med oss, vi blir bortskjemte og kravstore egoister.
Når det gjelder å blogge en glanset hverdag så tenker jeg at om det gir inspirasjon til noen, så må det være veldig greit. Om det for andre er irriterende og gir dårlig samvittighet, så les noe annet! Flere bloggere jeg vet om har store vanskeligheter med sykdom eller andre kriser. Bloggen er deres fristed til å fokusere på positive ting. Vi mennesker er mye mer enn hva man ser, og hva man ønsker å vise til enhver tid får være opp til enhver å avgjøre.
Tenker jeg. Hva tenker du?
Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!