The bæsj – handmade at barnehagen with clay from the woods

Da jeg fikk barn var det lenge siden jeg hadde hatt utstrakt BRUK for ordet bæsj. Det var en innkjøringsperiode der altså som nybakte foreldre før det ble helt naturlig å smette bæsj inn i en setning med kjæresten sin.

Bæsj, og andre relatere begreper med og uten lydeffekter, har en utrolig slitesterk humor på slep. Alltid klar for en slags renessanse. Som funker på mor også sånn innimellom og litt mot hennes egen vilje.

Den største bæsjebegeistringen – tror jeg da – er det familenes yngste som står for. Og den er foreviget her i hans aller første skulptur – eller skal vi si – første stykke tredimensjonal kunst? Et naturlig førstevalg hva motiv angår! Da vi hadde parkert og skulle gå ut av bilen her i dag sa han lykkelig:

-Åh, jeg må ta med bæsjen!

Ja, det er jo helt naturlig; å HA MED SEG en bæsj. Må ikke glemme den nei. Og til tross for at vi ikke pleier å ha annet enn matrelatert utstyr på bordet når vi spiser, var det sannelig den flunkende nye bæsjen som pyntet opp middagsbordet i dag!

Det er mulig jeg må skrive om noe som HOLDT PÅ Å BLI INMARI FLAUT for meg her en dag. Skal se om jeg tør. I mellomtiden kan du lese annet bæsjerelatert stoff her:

HJERTEKNUSING, BÆSJ OG DUNDRENDE STILLHET

Skjønn helg til deg fra meg!

Ellen