I denne boka flyttet jeg helt inn. Var med og ville ikke at den skulle slutte. I «Lycka er ein sjeldan fugl» går noen av menneskene inn i «Saman er ein mindre aleine» – verdenen. For en bitte liten stund. Bare to sider. Vi får vite en hyggelig nyhet, og vi er i stemningen. Jeg kjenner en lengsel etter å være der mer. Som når man ønsker å være sammen med venner. Eller ringe når man ikke kan møtes. Høre hvordan det går.
Thomas hadde det akkurat på samme måten. Ville være sammen med dem. På de stedene de er.
Personene er unge og gamle. De er i byen og på landet. De er harry og aristokratiske. Det er en vidunderlig suppe.
Dette er en ganske ny bok, skrevet av Anna Gavalda. Fransk og omtrent like gammel som meg. Slår meg at det er få dameforfattere på min alder jeg har lest. Noen forslag?
Mitt skriftspråk er bokmål. Etter få sider er det umulig å forstå at denne kunne vært oversatt til noe annet enn nynorsk. Forunderlig!
Det er laget en film over denne boken. Har ikke sett den. Skriver den opp på listen min over filmer å se. Svigermor sier den er like fin som boka. Har du sett filmen?
Hva leser du?
Del gjerne på sosiale medier om du tenker andre vil lese denne, og takk for at du sier hva du mener!