Middag på Mc Donalds er ikke min favoritt, men jeg har lært å sette pris på å omgås likesinnede. Altså foreldre som er i samme situasjon, og som har mer enn nok med sine egne håpefulle. MEN; vi har også prøvd oss på mer sofistikerte etablissementer denne sommeren. Der det var mer stille og gjestene har «den gode samtalen» sammen. Far spør det lille elsklingsbarnet:

Jubel og glede på en lekeplass i Lillehammer

– Skal jeg skjære opp i biter for deg?

Barnet begynner å svare med vanlig stemme men øker på til en vanvittig crescendo frem mot det siste ordet:
– Ja, i små, små DRITER!

Jezzezzzzz, det er den eneste gangen jeg har hørt ham si det ordet, men det var liksom ikke tid å sted for å applaudere barn under tre for en fantastisk evne til å underholde med ordspill!

Familien på tur ga seg selvsagt ikke med dette. Dagen etter skulle vi se Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem og hage på Lillehammer (Dagen før hadde vi vært på Lilleputhammer. Et fantastisk fint og tilrettelagt sted. Så dette var mor i familien sitt inderlige ønske!). I inngangshuset, smakfullt og nytt og minimalistisk var det også en kafe, og etter omsvisning var vi klare for lunsj. Etter en god stund ved bordet fikk gjestene ved nabobordet maten sin. Da sa den lille med litt småhøy stemme: – Nå kommer maten. Det var jo greit. Men så bestemte han seg for å ta i bruk operastemmen sin. Det var svært høyt under taket og dørgende stille fra resten av folket i bygget, så lyden BAR. Og gullungen ropte:

– Nå kommer BÆSJEN!

Vel hjemkommet har storebror en venn på overnattingsbesøk. Den lille går inn på rommet til de store, og spør:

– Vil dere leke på rommet mitt eller? Guttene svarer [hjerteskjærende i mammaens ører]:

– Nei!

Den lille derimot praktiserer den andre siden av dannelsesskalaen han har plukket opp. Han svarer:

– Neivel. Ha en fin dag!

Han går tilbake til seg selv og Duploen sin, og leker harmonisk videre.